Du må ikke være så følsom

Jeg er et følsomt menneske. Følelsene mine er sterkere enn det som kanskje er "normalt", enten om det er glede eller tristhet jeg føler på. Som en kreativ sjel er jeg veldig takknemlig for dette, men ofte kan det også være slitsomt, og det passer seg ikke i alle situasjoner.



"Du må ikke være så hårsår"

"Du må ikke være så følsom"


Dette er noe av det jeg har fått høre i livet mitt, ikke bare én, men hundrevis av ganger. Fra jeg var rundt nitten til rundt tjueen år, tok jeg disse kommentarene på alvor og startet prosjektet "Ikke være så ditt og ikke være så datt". Som en sterk jente som stort sett alltid har klart å stå opp for meg selv, ble disse grensene visket ut under dette prosjektet. Jeg opplevde fortsatt på likt nivå som før å bli såret eller lei meg, men nå sluttet jeg etter hvert å si i fra. Jeg tenkte for meg selv at jeg måtte bite det i meg, og ikke være så følsom. Det gjorde at jeg lot meg selv bli dårlig behandlet og tråkket på til tider.



Vi må huske på at følelsene våre er ekte. Det er ingenting mer naturlig enn følelser. Hvis noen sier «Det er ikke normalt å bli så lei seg,» eller «ikke bli så sint,» så lurer jeg på, hvem bestemmer hva som er normalt og ikke? Svært få har retten til å fortelle noen hva de skal føle. Jeg har vanskelig for å se for meg at en psykolog sier til en pasient: «Det der er svært unormalt,» nettopp fordi ingenting er unormalt når det gjelder følelser. Det er en grunn for at du er som du er og føler det du føler.



Jeg lar meg ikke lenger tråkkes på fordi jeg ikke vil fremstå som følsom eller «svak». På én måte har jeg derfor blitt mer tykkhudet, og kanskje mindre sår generelt, nettopp fordi jeg har akseptert hvordan jeg er. I tillegg ser jeg på følsomhet som en styrke. Det er en kraft i meg, som gjør meg sterk.

Å vise følelser er ikke et svakhetstegn.  



Det er en styrke.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits