California Episode 6/6: Road Trip

Dette er den siste episoden i min lille California-serie. I denne episoden er mamma og jeg blant annet i Las Vegas, Grand Canyon og San Diego. 

♥ Maria 

California Episode 5/6: Road Trip

På slutten av USA-oppholdet mitt, kom mamma til Los Angeles, og vi dro på en to uker lang roadtrip i California, Nevada og Arizona. Dette er første del av bilturen vår. 

♥ Maria 

California Episode 4/6: San Diego

♥ Maria 

California Episode 3/6: San Francisco

Jeg dro igjen helt alene, denne gangen til San Francisco. Jeg skulle sove hos en venn av en venn av en venn, men fant ikke nøkkelen som skulle ligge utenfor døren. Jeg skrev et innlegg om dette her. Til tross for en litt tøff og skummel start, hadde jeg en veldig bra uke i SF, som du kan se i denne tredje episoden av California-reisen min. 

♥ Maria 

California Episode 2/6: Los Angeles

♥ Maria 

California Episode 1/6: Los Angeles

Som mange vet, var jeg i California i tre måneder, fra januar til mars 2016. Jeg dro i utgangspunktet for å gå på en språkskole for å bli flinkere i engelsk, men det endte raskt med at jeg sluttet på skolen, reiste mer og lærte litt engelsk på egenhånd i stedet. Jeg skrev noen innlegg mot slutten av reisen, som du kan lese her, her, her, her og her

Nå er jeg endelig ferdig med å klippe filmen fra reisen min, og jeg har delt den opp i seks små episoder. 

Episode 1: Los Angeles 
Episode 2: Los Angeles 
Episode 3: San Francisco
Episode 4: San Diego
Episode 5: Road Trip (California) 
Episode 6: Road Trip (California, Nevada, Arizona)


Her er første episode av California-serien min.

♥ Maria 

VLOG: Hyttetur til Trysil med Synne, mamma og Rikke

 

Husk å trykk på tannhjulet nederst til høyre på filmen og velg 1080p HD. 

Søndag på Oslofjorden

Jeg setter så stor pris på å være i naturen. Jevnlig må jeg fylle meg selv med stillhet og natur. Noe jeg setter veldig stor pris på med Oslo, er muligheten vi har til å dra til de forskjellige øyene i Oslofjorden. En øy uten biler, uten mas (utenom på de mest folkelige stedene på sommeren med hundre millioner mennesker - de plassene styrer jeg helst unna) og i tillegg ligger det rett utenfor Oslo sentrum. Man kan sitte i stillheten som om det er i en annen by og skue utover havet og over til alt livet på Aker Brygge. Jeg kan ikke beskrive hvor godt jeg liker det faktisk. Det gir en frihetsfølelse på en helt spesiell måte. Foreldrene til Håvard er på besøk fra nord, så på søndag tok vi oss en tur ut til Hovedøya i den deilige sommertemperaturen som plutselig dukket opp. 

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with c1 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset
Bra søndag.  

Så deilig med vår!

I dag spiste vi frokost for første gang på verandaen. Shit, det var digg da. 

Litt senere møtte jeg Hanna og Astrid for en kaffe på Løkka. Det var så deilig å sitte ute i sola, i lette klær og joggesko og kjenne på det yrende livet av glade mennesker. 

Processed with VSCO with c1 preset

Processed with VSCO with f2 preset



Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Håper det blir mange av disse vår-dagene fremover. Da skal jeg huske på å nyte det, for det er virkelig påfyll til sjela. Til tross for at jeg har satt stor pris på sola og jentene, har jeg vært litt rar i humøret i dag. Litt tom og trist uten å forstå helt hvorfor. Jeg klarte å få noe veldig bra ut av dagen likevel da, for jeg nøt virkelig disse timene i parken <3 Utover kvelden har den rare følelsen sluppet mer og mer taket. Noen dager er bare sånn som det her, og det må da være greit. 

I natt lar jeg tårene trille

Skrev dette en mai-natt for to år siden. 


 

I natt ligger jeg naken på gulvet og drikker tennene mine blå av rødvin. Jeg blir fanget i musikken til Alexandre Desplat, den dystre, vakre, gripende filmmusikken, med toner som får hjertet til å banke litt ekstra hardt. I natt lar jeg tårene trille. Dette rare, ensomme livet. Lever vi i en verden, omgitt av falske mennesker? Mennesker som ikke vet hvem de er, som ikke har kontakt med sin egen sjel. Ingen vil, ingen tør, ingen vet. Hvem er jeg?  

Processed with VSCO with f2 preset

VLOG: Skriving, klipping og premierefest

Rommet mitt

Jeg er så glad i dette rommet, og elsker å tilbringe tid her. Jeg slapper så godt av, jeg blir kreativ og det er veldig god energi. Dette er altså rommet mitt i leiligheten til mamma❤
 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Vårsol

Solen kan virkelig gjøre noe med humøret. Begge veier egentlig. Noen ganger hvis jeg har det dårlig, kan det bare forsterke det dårlige, så fint vær betyr ikke automatisk at man blir glad. Men nå har jeg det ganske så bra for tiden, så nå gjør sola meg glad. Det er jo fint. 

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with c1 preset

Jeg er så glad i Mille at det nesten gjør vondt. 

Det er fredag, solen skinner og Håvard og jeg skal til Trysil. Gleder meg såå mye! Har ikke vært der siden i sommer, det er jo helt sjukt. 

 

GOD HELG! 

Frokost på senga

Jeg begynte på boka «Brev til Victoria» for noen dager siden. Den har fått bra kritikk, så jeg gledet meg til å lese den. Dessverre liker jeg den ikke i det hele tatt. Jeg klarer faktisk ikke engang å fullføre den, og det er sjeldent jeg ikke fullfører bøker. Det som er så fascinerende er hvor forskjellig man tenker om kunst. 

Processed with VSCO with f2 preset

Jeg har gjort yoga i dag, og skrevet på en tekst som jeg må levere i løpet av uka til læreren på det ene skrivekurset. I dag landet jeg litt etter en hektisk uke, så alt går litt tregt, og det gjør meg stresset. Jeg øver meg på å godta at ikke alle dager er like produktive, og at det er helt greit. 

 

Håper du har en bra dag. 

Du må ikke være så følsom

Jeg er et følsomt menneske. Følelsene mine er sterkere enn det som kanskje er "normalt", enten om det er glede eller tristhet jeg føler på. Som en kreativ sjel er jeg veldig takknemlig for dette, men ofte kan det også være slitsomt, og det passer seg ikke i alle situasjoner.



"Du må ikke være så hårsår"

"Du må ikke være så følsom"


Dette er noe av det jeg har fått høre i livet mitt, ikke bare én, men hundrevis av ganger. Fra jeg var rundt nitten til rundt tjueen år, tok jeg disse kommentarene på alvor og startet prosjektet "Ikke være så ditt og ikke være så datt". Som en sterk jente som stort sett alltid har klart å stå opp for meg selv, ble disse grensene visket ut under dette prosjektet. Jeg opplevde fortsatt på likt nivå som før å bli såret eller lei meg, men nå sluttet jeg etter hvert å si i fra. Jeg tenkte for meg selv at jeg måtte bite det i meg, og ikke være så følsom. Det gjorde at jeg lot meg selv bli dårlig behandlet og tråkket på til tider.



Vi må huske på at følelsene våre er ekte. Det er ingenting mer naturlig enn følelser. Hvis noen sier «Det er ikke normalt å bli så lei seg,» eller «ikke bli så sint,» så lurer jeg på, hvem bestemmer hva som er normalt og ikke? Svært få har retten til å fortelle noen hva de skal føle. Jeg har vanskelig for å se for meg at en psykolog sier til en pasient: «Det der er svært unormalt,» nettopp fordi ingenting er unormalt når det gjelder følelser. Det er en grunn for at du er som du er og føler det du føler.



Jeg lar meg ikke lenger tråkkes på fordi jeg ikke vil fremstå som følsom eller «svak». På én måte har jeg derfor blitt mer tykkhudet, og kanskje mindre sår generelt, nettopp fordi jeg har akseptert hvordan jeg er. I tillegg ser jeg på følsomhet som en styrke. Det er en kraft i meg, som gjør meg sterk.

Å vise følelser er ikke et svakhetstegn.  



Det er en styrke.

FREDAG

Synne er min soulmate, og før i går hadde vi ikke hengt sammen siden før jul! Hun var i Vadsø og Bergen i julen og over nyttår og så dro jeg til Mexico før vi rakk å ses. Vi var på fest sammen forrige uke, men det blir jo ikke helt det samme. Så i går fikk vi endelig den kvalitetstiden vi lengtet etter. Håvard har kompiser fra nord på overnattingsbesøk, og mamma er på hyttetur, så vi er hjemme i leiligheten til mamma og har slappet maks av. 



Vi så blant annet på alle Mexico-episodene mine sammen. Jeg blir alltid litt nervøs før noen av mine nærmeste skal se filmene jeg lager. Det er jo «bare» en reise-film og det virker kanskje ikke som noen big deal, men jeg legger veldig mye i det. Jeg klipper sånne filmer på samme måte som jeg klipper dokumentar eller andre større prosjekter, jeg legger hele sjelen min i det. I tillegg er det jo veldig personlig. Det var bare en glede å vise det til Synne med all den entusiasmen hun viser :D  


Processed with VSCO with f2 preset



Det føltes litt unaturlig å ta bilder av maten i går, men er det ikke det en blogger skal gjøre? Haha. 

Processed with VSCO with f2 preset
 

I dag lå vi halvannen time i senga etter vi våknet og bare pratet om livet. Synne og jeg har det med å bli litt dype og filosoferende sammen. Det er gøy. Og nå har vi kost oss med en lang frokost. Mille er supertålmodig, hun er verdens enkleste hund å ha med å gjøre, men nå skal vi kle på oss og gå tur med Mille Lykkepille, før vi forflytter oss til byen. Det blir en bra dag. 

 

Ønsker deg en bra dag også! ♥

Jeg skal bli en blogger igjen!

Heisann du! 

Nå har det klødd i fingrene det siste året etter å publisere både tekster og filmer jeg jevnlig lager. Nå gjør jeg endelig noe med det og skal rett og slett bli en blogger igjen. Håper du har lyst til å følge meg videre.


         
 

Følg drømmene dine

Brikker har falt på plass inni meg. Jeg føler meg hel. Rolig, lykkelig, takknemlig. Før jeg reiste hit lagde jeg meg en illusjon om at jeg kom til å bli lykkelig med det samme jeg satte min fot på flyplassen i Los Angeles. Kanskje ikke så bokstavelig, men ikke langt i fra. Jeg trodde det å flytte til et nytt land skulle gi meg masse inspirasjon og glede, og at jeg skulle elske livet fra første dag. Det skjedde absolutt ikke på den måten jeg trodde det skulle skje. Hele denne reisen har blitt alt annet enn forventet.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Den første tiden var til tider tøff. Jeg hatet stedet jeg bodde på i LA, jeg var veldig skuffet over skolen, og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Om jeg skulle prøve å la det gå seg til eller gjøre en endring. Jeg hadde det veldig bra når jeg var ute og opplevde Los Angeles, men så fort jeg kom hjem eller jeg var på skolen hadde jeg det kjipt. Jeg mistrivdes, savnet å ha det rent rundt meg, savnet å føle at tingene mine var trygge og savnet å bo i et ordentlig hjem. Jeg dro fra skolen til stranden og satt der og stirret ut i havet. Jeg lurte på hvorfor jeg alltid var sånn her. En som stikker fra skolen og drar til naturen i stedet. Jeg kastet steiner i sjøen mens jeg skrek. Ja, nesten som i en filmscene, men der og da føltes det ikke så kult. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre med livet mitt når jeg ikke klarer å gå på skole. Jeg ser nå i ettertid at det var dette jeg trengte. En utblåsning og en hau av tanker og spørsmål som jeg senere har funnet svar på. 



Processed with VSCOcam with c1 preset

Jeg gikk flere runder med meg selv, og til slutt var valget veldig enkelt. Jeg sluttet på skolen. Skolen var uansett veldig skuffende, så det var absolutt ikke verdt å bruke penger og tid på den. Jeg ville reise, oppleve, utforske, møte nye mennesker, og lære engelsk på den måten i stedet. Det jeg trengte mest var egentlig å snakke språket høyt. Jeg har alltid vært flau over å snakke engelsk siden jeg var liten. Engelsk var det verste faget mitt på skolen, på barneskolen fikk jeg rett og slett en sperre for det. Var det en engelsk tekst jeg måtte lese, klarte jeg ikke, hjernen bare blokket ut. Så jeg på engelsk film som ikke hadde tekst ga jeg opp, og fulgte ikke med i det hele tatt. Så bare det å komme over den sperren, er et stort steg for meg. Jeg bryr meg ikke om jeg ikke snakker flytende engelsk når jeg drar herfra. Nå har jeg ikke lenger den sperren, som betyr at jeg har åpnet meg opp for å lære. Jeg er ikke redd for å snakke, eller å feile. Jeg leser engelske bøker, jeg ser på engelske filmer uten tekst, og jeg lærer noe nytt hver dag, og det kommer jeg til å fortsette med etter at jeg har kommet hjem også. Det er kjempegøy!

Processed with VSCOcam with f2 preset

Jeg har møtt så mange kule, inspirerende, annerledes, fargerike og kloke mennesker fra hele verden på reisen min. Jeg har hørt deres historier og deres tanker. Alle mennesker har sin historie, det er bare så viktig at vi husker på det. Ikke døm mennesker du ikke vet noe om, vær så snill. Vi må prøve å være generelt gode og snille mot hverandre. Vi vet aldri hva den personen du møter på gata, i butikken, på bussen eller på kafeen har opplevd, og uansett, alle fortjener i alle fall respekt.

Processed with VSCOcam with c1 preset

Ja, hele denne reisen ble alt annet enn forventet. Alt skjer for en grunn. Og jeg er så glad for at alt endret seg til å bli akkurat en sånn reise jeg lenge har drømt om. Utforske, møte mennesker, utfordre meg selv, føle på frykt og samle energi og inspirasjon. Nå snakker jeg som om reisen min er over. Det er den heldigvis ikke helt ennå. Men å være alene på reise, er over for denne gang, for nå sitter mamma på flyet på vei til Los Angeles, og vi skal på roadtrip i California! Jeg gleder meg som et barn! 

Jeg skal fortsette å følge drømmene mine. Jeg skal trosse all frykt som eventuelt skulle komme. Det er utenfor komfortsonen magien skjer.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Følger du drømmene dine?  

 

- Maria Solknopp 

S A N D I E G O

Nå har jeg vært fem dager i San Diego. Det er et fantastisk sted, dette er stedet jeg liker best hittill i USA. I tillegg til New York da, men de to byene kan ikke sammenlignes egentlig. Jeg bor på det kuleste hostellet i byen (vil jeg påstå, har ikke prøvd noen andre, men likevel). Det er veldig rent, pent og kult her, gode løsninger på rommene og hyggelige og hjelpsomme personalet, og god frokost inkludert i prisen. 

Processed with VSCOcam with f2 preset

Til nå har jeg bare tatt livet med ro. Har utforsket omerådet litt, men i og med at jeg ikke har sykkel her, og fortsatt har den dumme betennelsen i føttene, så klarer jeg ikke å gå så veldig langt. Mesteparten av tiden bruker jeg på stranden og på kafeer og jeg gjør yoga hver dag. Jeg har virkelig fått øynene opp for yoga. Jeg gjorde yoga nesten hver dag i LA, og føttene mine ble mye bedre (nesten helt bra) av det. Men i SF gjorde jeg ikke yoga, og jeg overbelastet føttene hver dag, så smerten er tilbake til der det var. Håper virkelig jeg klarer å få det bedre igjen. Hvis det blir bedre enda en gang nå, så er det bevis for at yoga virkelig er medisin. Skal oppdatere dere på om det faktisk funker.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Jeg har fått inspirasjon til å skrive bok, og den begynte jeg på i San Francisco. Jeg blir alltid ekstra kreativ når jeg er på reise. Spesielt nå som jeg er i San Diego og har mye alenetid, får jeg masse motivasjon til å skrive, filme, ta bilder og planlegge fremtiden med tanke på kreative prosjekter og jobber jeg ønsker meg.

Jeg har aldri utfordret meg selv så mye på så kort tid, som jeg har på denne reisen, og det gjør at ting som føltes skummelt før ikke er noe skummelt lenger. For eksempel det å følge drømmene mine. Frykten for å ta en sjanse og så feile. Frykten for å gå for noe, og så kanskje angre. Jeg har mange ønsker for fremtiden, og mange av de er drømmer som kan ta lang tid før jeg har nådd målet. Jeg må starte i det små, og være tålmodig. Men reisen frem mot målet er også veldig gøy, så nå gleder jeg meg til å komme hjem så jeg kan komme i gang. Jeg er så inspirert og motivert, det klør i kroppen etter å begynne.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Følelsene mine er som en berg- og - dalbane her nede. Den ene dagen kan jeg være kjempeglad, har en god og trygg følelse og føler meg lykkelig. Jeg tenker at denne reisen er det beste som har skjedd meg. Neste dag kan jeg føle meg urolig innvendig, uten å ha noe grunn, jeg har hjemmelengsel og klarer ikke nyte det rundt meg fullt ut. Det er så rart. Men jeg tror det kanskje er ganske naturlig. Jeg er en person som er redd for ganske mye. Jeg er mer paranoid enn naiv, og jeg kan ofte få katastrofetanker, i hvert fall hvis det er mørkt ute. Jeg er den som til og med er redd for å ta taxi om natten hjemme i Oslo. Jeg er den som løper hjem om natten og kan bli skremt av min egen skygge. Tror man kan si at jeg er litt mørkredd. Og her er jeg, i USA, alene. Vandrer rundt i gatene, må av og til ta taxi alene om kvelden også, må ta alle avgjørelser alene, og er rett og slett veldig alene med alt. Noen ganger gir det meg en god følelse, andre ganger er det en utfordring. Denne reisen er like mye en innvendig reise som en utvendig en. Jeg blir enda mer kjent med meg selv. Jeg har tid til å tenke, jeg har tid til å kjede meg, jeg må stå i følelsene mine. Jeg er så takknemlig for alle menneskene jeg får prate med. Jeg har hatt noen dype samtaler og gode diskusjoner med forskjellige folk rundt bordet om kveldene og morningene. Mens de snakker og forteller får jeg plutselig aha-opplevelser som har med mitt eget liv å gjøre. Det er veldig spennende og inspirerende.  

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

I dag var det et stort marked i gata rett utenfor hostellet. Gaten var stengt av for biler og det var boder over alt. Det var så mye godt og fint å se på. Da jeg hadde sett ferdig, og spist meg mett på smaksprøver, satt jeg meg på terrassen til hostellet og skrev i dagboken min mens jeg tittet på alle menneskene og tok til meg den lystige stemingen av yrende folkeliv. I morgen kommer Jenny, Mona og Juni for å oppleve de siste dagene i SD med meg (tre supre jenter, som jeg ble kjent med i LA). Gleder meg skikkelig til det! 

 

- Maria Solknopp

Takknemlig i San Francisco

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Jeg har det veldig bra. Jeg nyter å være på reise (selv om jeg savner Mille, hunden min, alt for mye, og det savnet har jeg kjent på hver eneste dag siden jeg dro fra henne, så har bare innfunnet meg med at det kommer til å være der til jeg ser henne igjen.) Jeg er så takknemlig for gode mennesker, for Jorinde og Sindre som lar meg bo her i denne flotte leiligheten, som gir meg god rødvin og fantastiske middager (denne lasagnen er den beste jeg har smakt noen gang). Tenk om alle mennesker klarte å gi så mye godhet, da er jeg sikker på at verden ville vært et bedre sted. 

Processed with VSCOcam with f2 preset
 

 

- Maria Solknopp

Å reise alene

Det er lett å tro at alt er så idyllisk når man er på reise. Det er ikke realiteten. Spesielt ikke når man reiser alene. Jeg har møtt på mange utfordringer, jeg har vært redd, jeg har hatt hjemlengsel, jeg har grått en del og jeg har hatt lyst til å dra hjem. Men det er disse faktorene som gjør at det også blir så bra. Kontrastene kan være store, og det er det som gjør den gode følelsen enda bedre. Jeg setter så stor pris på denne opplevelsen. Jeg har allerede vokst så enormt mye som menneske. Jeg føler jeg kjenner meg selv enda bedre nå enn det jeg gjorde for bare et par måneder siden. 


Jeg har møtt så mange snille og varme mennesker. Det er fordelen med å reise alene. Folk tar lettere kontakt med deg da, og mye godt kan komme ut av det. Bare en liten samtale på en restaurant eller i en butikk, kan gjøre noe med tankesettet ditt, kanskje for resten av livet. Det er ganske interessant, hvordan møter med andre mennesker kan gjøre noe med deg.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Jeg har fått et annet livsperspektiv. Jeg har fått en annen type indre ro. Jeg stresser ikke hit og dit, jeg lever mer i nuet. Det er annerledes å være så lenge på reise, i forhold til en kortere ferie. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Men fordelen med å være på en lengre reise, er nettopp det at man kanskje finner mer ro, og man har bedre tid på å bare leve og ta inn inntrykkene og kulturen. 

Processed with VSCOcam with f2 preset

Det er også så viktig å huske på at en dårlig følelse kan endres så fort. Der og da kan det føles tungt og vondt, og det eneste du vil er å flykte vekk fra situasjonen. I går morges var jeg fortvilet og hadde den store klumpen i magen igjen. Han jeg skulle bo hos fra imorgen sendte plutselig en melding og sa at jeg ikke kunne bo der likevel. Hvordan skulle jeg løse dette? Jeg søkte på hoteller og hosteller, men alt som ligger i trygge omeråder koster langt over mitt budsjett. Jeg var så sliten av at alt er så uvisst og at jeg føler meg uttrygg, og at jeg sitter alene med alt. Jeg begynte å gråte i fortvilelse og ringte til mamma. Det hjalp veldig, det er noe med det å bare snakke høyt og sortere tankene på den måten. 

Etterpå møtte jeg Jorinde, en norsk jente, som er venn med en kollega av mamma. Det var så godt å møte henne, bare henge rundt, drikke kaffe, ligge i parken, prate om alt og ingenting. I tillegg får jeg lov til å bo hos Jorinde og mannen hennes fra torsdag til søndag. Jeg er så lettet, alt ordner seg. Dagen endret seg så brått, fra å gråte om morningen, til å føle meg lykkelig og tilfreds. På vei hjem så jeg plutselig husene på en ny og annerledes måte, de er så vakre og fargerike! Jeg nøt fuglekvitter og solnedgang. Mens jeg gikk der og nøt tilværelsen, sang jeg høyt for meg selv av glede. På kvelden kom en del venner av Carolyn og kjæresten på besøk, og vi satt i hagen rundt bålet, drakk vin og pratet. Jeg følte det var en scene tatt ut fra en amerikansk film. 



I dag startet dagen med frokost og kaffe på kafeen til Carolyn, før vi dro til en flott utsiktspost og til Crooked street. Etter dette måtte Carolyn hjem for å gjøre lekser. Jeg ble igjen og nøt det deilige været og den varme solen, mens jeg tuslet opp til "little Italy". Der kjøpte jeg god italiensk is som jeg tok med meg til en park. Jeg nøt isen på mindfullnes-vis, (er helt seriøs), før jeg sovnet på plenen til lyden av behagelig trompet fra en hjemløs mann. Etter powernapen gikk jeg til Fishemans Wharf. Jeg slo meg ned på en restaurant med Happy Hour, live musikk over gata og bestilte deilig taco og en drink med gin&tonic. Jeg nøt livet (uten å overdrive). Jeg kom i snakk med en familie fra Texas, og de spanderte en til drink til meg, før de måtte løpe for å rekke bussen. Så da så satt jeg der og nøt min andre drink og tenkte over hvor mange snille mennesker det finnes her i verden, mens solen begynte å gå ned. 
 



Nå er jeg hjemme, og drikker et glass god vin. Jeg får  vin hver dag i dette huset, det er fantastisk. Jeg har savnet rødvin, så dette er luksus. 

 

Takk. 

 

- Maria Solknopp

Hjemløs i San Francisco

Jeg reiste alene. Jeg grudde meg. Jeg var litt redd og veldig spent. Jeg hadde aldri vært der før. Jeg kjente ingen. Jeg skulle bo hos ukjente mennesker. På veien fra flyplassen opplevde jeg en hau av gale mennesker. Har aldri sett så mange gale mennesker på ett sted. Gale som i mentalt syke folk. Jeg følte meg utrygg. Alle jeg snakket tilfeldig med, enten om det var på bussen eller i butikken sa at jeg måtte passe på meg selv, og at San Francisco kan være en skummel by. Det tok to timer å komme meg fra flyplassen til huset jeg skulle bo i med kollektiv transport. Ingen var hjemme, og nøkkelen lå ikke der som avtalt. Jeg ringte, men fikk ikke kontakt. Satt på trappen og ventet. Var veldig sulten. Begynte å bli bekymret. En familie kom forbi. Jeg spurte om de visste noe om de som bodde der, mest for å bare komme i kontakt med noen så jeg ikke skulle føle meg så alene. De var bare på besøk der, så de visste ikke, men ga meg nummeret sitt så jeg kunne ringe hvis ting ikke løste seg. Mobilen min var snart tom for strøm. Jeg ble mer bekymret. Jenta jeg skulle bo hos hadde ennå ikke svart. Familien kom tilbake. De var bekymret. De ville ikke at jeg skulle sitte der alene. De spurte om jeg ville bli med dem hjem. Jeg svarte ja på under et sekund, jeg var ikke i tvil. Endelig følte meg meg litt trygg. Jeg ble med dem hjem. Jeg fikk lunsj. Jeg dro til Down Town for å få noe annet å tenke på og for å nyte det fine været. Jeg fikk svar fra jenta jeg skulle bo hos, hun hadde ved en feiltakelse skrevet feil nummer på adressen. Da jeg kom hjem til familien igjen hadde de bestilt pizza. Jeg fikk sove i hybel-leiligheten i kjelleren. Hadde dobbeltseng, en ordentlig dyne og eget bad. Jeg var i himmelen. Var veldig glad, samtidig som jeg følte litt uro i meg, vet ikke helt hvorfor. Tok meg en lang og varm dusj, følte meg trygg og ren. Sov bedre enn jeg har gjort på lang tid. 


Sto opp tidlig med familien, og fikk amerikanske pannekaker til frokost (de beste jeg har smakt noen gang). Nannyen til familien skulle kjøre meg til jenta jeg skulle bo hos etter hun hadde kjørt innom barnehagen med sønnen i familien. En bil kræsjet inn i oss. Fikk oppleve litt amerikansk drama. Vi var uskadet, men bilen var skrapet opp. Til slutt kom jeg meg hjem til jenta. Hun heter Carolyn, og hun var veldig lei seg for det som skjedde i går. Hun er utrolig hyggelig og er et varmt og godt menneske. I dag hadde Carolyn fri fra jobb og skole og hun ville være min personlige guide. Hun spanderte bubble-tea, noe jeg aldri har hørt om før, men det smakte veldig godt! Det er rett og slett kald te med bobler. Fascinerende. Vi gikk innom kafeen hun jobber på og vi fikk gratis kaffe og lunsj. Vi dro videre rundt i byen for å se på alt vi kunne rekke å se før sola gikk ned. Vi gjorde likevel alt i et rolig og behagelig tempo, og jeg innså at jeg endelig følte jeg meg ordentlig avslappet og nøt byen. 

Processed with VSCOcam with f2 preset

På veien hjem kjøpte vi rødvin, og jeg sitter her nå og nyter mitt tredje glass, mens Carolyn prøver å sette sammen en pult fra ikea. De andre som bor i kollektivet er veldig hyggelige og åpne mennesker, jeg håper jeg en gang kan bo i et kollektiv som dette. 

Det er rart hvordan ting kan snu så fort. Og det faktum at når noe ikke går som det skal, åpnes bare muligheten for noe annet. Jeg er så takknemlig for den utrolig gode og snille familien som var så varme og gjestfrie og åpnet hjemmet sitt for meg. Og Carolyn som gjorde denne dagen så fin og innholdsrik. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve det å ha det ubehagelig for så å få mestringsfølelse. 

Processed with VSCOcam with f2 preset

Det føles så lenge siden, men alt dette skjedde i går. Nå skal jeg legge meg på sofaen i stua som jeg er så heldig å få bo på. Dette er min første natt som ekte couchsurfer. 

 

- Maria Solknopp

Mitt første blogginnlegg fra USA

Jeg hadde tenkt til å starte en helt ny blogg. Starte med blanke ark, legge det gamle livet mitt av en blogg bak meg. Men da skjedde det aldri, jeg kom aldri så langt at jeg lagde meg en ny blogg før jeg dro til USA. Og nå har det allerede gått en og en halv måned siden jeg kom til Los Angeles. Nå har jeg så sterkt behov for å dele tankene mine, at jeg kom fram til at jeg bare bruker min gamle blogg. Mitt tidligere liv kan aldri slettes uansett, ikke at jeg vil det heller. Hvorfor starte med blanke ark, når ditt tidligere liv har formet deg til den du er i dag. Jeg ville aldri startet livet mitt på nytt om jeg kunne valgt. Dette var en digresjon. Uansett, det ser ut som at jeg nå faktisk prøver meg på nytt som blogger, med friskt mot. Mulig jeg bare poster innlegg mens jeg er her i USA. Når jeg er på reise blir jeg så inspirert, og får mange nye tanker og ideer. 



- Maria Solknopp

 

På gjensyn

Dette er det siste blogginnlegget fra meg på en lang, lang stund, kanskje for alltid. Men følg meg gjerne på instagram: mariasolknopp. 



På gjensyn

Siste dagene i Sri Lanka

Vi tilbrakte mange timer i denne bussen. 









Siste dagen var det avslutningsfest på dette hotellet, Sri Lankas fineste hotell visstnok. Festen var sammen med alle ungdommene fra klosteret. Jeg ble forkjølet i midten av turen dessverre, og de siste dagene hadde jeg feber og hadde veldig vondt i hodet og i panna. Så jeg lå og sov her under festen, det var jo trist, men sånn er det i blant, man kan ikke alltid få med seg alt. Flyturen hjem var veldig lang, føltes lenger og tyngre enn da vi dro dit, men jeg sov mesteparten av turen, så det gikk egentlig veldig bra. Under landingene hadde jeg ekstremt vondt, noe som ikke var så rart etter som at jeg hadde fått bihulebetennelse der nede. Så da var det antibiotika når jeg kom hjem, men det gikk bra det også. 

Alt i alt har dette vært en veldig opplevelsesrik tur. Det var uvant med den høye temperaturen og kulturforskjellene, og maten med så mye bakterier vi måtte passe oss for, men jeg likte Asia veldig godt. Barnehjemmene var høydepunktene for meg, og det ønsker jeg veldig å få oppleve igjen. Det var et hektisk program for oss alle, neste tur som dette håper jeg å ha muligheten til å ta ting litt mer med ro, ha muligheten til å ta inn inntrykkene før de neste inntrykkene kommer, hvis du skjønner, men herlighet, jeg er så utrolig glad for at jeg fikk muligheten til å oppleve dette. Jeg sitter igjen med veldig mye, og mange gode minner. Jeg tenker ofte på barna der nede. Jeg lurer på hva de gjør akkurat nå, og tenker at de lever det samme livet der nå som de gjorde da vi var der. Alt er det samme hele tiden, hverdagen går i rutiner. Det tenker jeg på de gangene jeg kjeder meg her hjemme og ønsker at det skal skje noe spennende i livet. De har det jo bra der nede da, i hvert fall de vi besøkte, og det er godt å tenke på. 

Tusen takk for en opplevelsesrik og sterk tur! 

 

♥ Maria 

Et eventyr gjennom en togtur






Åpningen av et gutte-ungdomshjem. 

Vi tok tog i fire timer til Nuwara Eliya som ligger oppi fjellene. 

















Toget kjørte så sakte at vi kunne sitte i døråpningen og dingle med bena. Det var som et eventyr. Vi kjørte forbi fantastisk natur, og vi så de innfødtes hus og at de arbeidet på jorder, og det var som å være i en film. Jeg følte meg lykkelig da, det var så sykt fint, klarer ikke å beskrive det med ord, det må oppleves. 











 

♥ Maria 

Kokosmelk i veikanten

Under en av de lange bussturene vi hadde, stoppet vi opp og kjøpte en kokos i veikanten. 

Det var forskjellige meninger om hvordan det smakte, men jeg synes i hvert fall det smakte godt. 

Tuktuk! 

Her er noen av oss på besøk på enda et barnehjem. 



Her sover de eldste barna. 

Her er noen bilder fra et annet barnehjem: 



Hun her fikk jeg best kontakt med på dette barnehjemmet, hun var så nydelig. Hun smilte hele tiden og var så hengiven, og ville ha nærkontat hele tiden, turde nesten ikke å slippe hånden min når jeg skulle ta bilder av henne. 



♥ Maria 

Barnehjemmene i Colombo

Vi besøkte et guttebarnehjem og jentebarnehjem da vi var i Colombo. Jeg begynte å gråte da jeg kom dit, de hadde forberedt så mye fint for oss, og de var så spente og ivrige og flinke og skjønne. Det var en sterk opplevelse. Etter oppvisning, fikk vi omvisning av noen barn hver. 





Disse tre ble jeg best kjent med. 







Jeg savner dem når jeg ser på bildene her nå. Det siste de sa når jeg gikk fra dem var: "Don't forget me. You are beautiful. I love you. Don't forget me!" En gang reiser jeg helt sikkert tilbake, hadde vært gøy å se om de husker meg om noen år. Jeg koste meg skikkelig når jeg var her, har så lyst til å dra tilbake. 

 

♥ Maria 

Elefantbarnehjem på Sri Lanka

Dette er altså et barnehjem for barneelefanter som ikke har foreldre eller som er skadet for mye til at foreldrene klarer å ta vare på dem. 



























De var så fine og søte. 

 

♥ Maria 

Qatar

Har glemt å fortelle at vi først var i Qatar før vi kom oss til Sri Lanka. Vi mellomlandet der også mistet vi flyet, så da ble det en overnatting på hotell. Vi brukte kvelden og halve natten på å utforske denne byen. Det er faktisk totalforbud mot alkohol der, og  på byen var det så fint og fredelig. Alle røkte istedet vannpipe, så det var hyggelig. 







Vi møtte på noen dromendarer også. 





De fleste butikkene var selvfølgelig stengt på natten, men de lot likevel alt stå ute, for det er tydeligvis ingen som stjeler i Qatar. 

 

♥ Maria 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
Maria Solknopp

Maria Solknopp

24, Oslo

Jeg er eventyrlysten, hjemmekjær, nysgjerrig, redd og modig. Jeg liker å dokumentere livet mitt på en åpen og ærlig måte. Jeg liker å drive med yoga, film, skriving, foto og skuespill. E-postadr: maria.solknopp@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits